Skjermers påvirkning på barn og ungdom: En nødvendig debatt, men ikke på bekostning av det vesentlige, ifølge forsker

I en verden preget av rask teknologisk utvikling og digitalt dominerte liv, har spørsmålet om hvordan skjermer påvirker barn og unges oppvekst blitt en sentral debatt. Den digitale revolusjonen har ført med seg både undring og bekymring rundt potensielle konsekvenser. Imidlertid advarer en ledende forsker om at denne krangelen kan skjule en dypere utfordring: Hvordan sikre at ingen går glipp av de mulighetene den digitale verdenen kan tilby?

Christer Hyggen, forsker ved NOVA (tidligere Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring), har kastet lys over den pågående polariseringen i debatten. Han påpeker at mens noen bekymrer seg intenst over skjermers potensielle skade, hevder andre at alt ved teknologi er positivt. Hyggen mener at denne polariseringen kan utgjøre en trussel mot å sikre at alle unge har kompetanse og tilgang til den digitale verden de vokser opp i.

Hyggen og hans kollega, Idunn Seland, har dykket ned i medieomtalen av unges bruk av digitale enheter og funnet at bekymringene ofte ikke samsvarer med virkeligheten. Mange barn og unge navigerer sømløst mellom den digitale og fysiske verdenen, og majoriteten lever uten negative erfaringer som nettmobbing eller overgrep på nett. Selv om det er grupper som kan være mer sårbare, som unge jenter som bruker sosiale medier, understreker forskningen at bildet er nyansert og ikke ensidig negativt.

Digital oppvekst har gjort familieliv og skolehverdag mer komplekse. De digitale enhetene binder sammen ulike aspekter av livet, men samtidig kan de også skape konflikter i familier, spesielt relatert til skjermtid. En pågående debatt handler også om hvordan skolen skal digitaliseres, og Hyggen peker på behovet for å balansere denne overgangen for å sikre at læringsutbytte opprettholdes og at ingen faller utenfor på grunn av manglende tilgang til teknologi.

Hyggen retter søkelyset mot det han kaller "digital deprivasjon" – situasjonen der noen barn og unge blir utestengt fra digitale muligheter på grunn av manglende tilgang eller kompetanse. Dette kan øke ulikhetene i samfunnet og skape nye barrierer for deltakelse, dermed skape digitalt utenforskap.

I en tid der skillet mellom det fysiske og digitale livet gradvis viskes ut for unge mennesker, utfordrer Hyggen tanken om at det er et skille mellom disse sfærene. Han mener at unge er bevisste på dette skillet og har ulike regler for digital og fysisk oppførsel. Dette viser at unge i dag ikke bare er passive forbrukere av teknologi, men aktive deltakere som navigerer i en kompleks og sammenflettet virkelighet.

I møte med de stadig skiftende landskapene av teknologi og samfunn, kaller Hyggen til en mer nyansert og reflektert tilnærming til den pågående debatten om skjermers påvirkning på barn og ungdom. Han insisterer på at mens bekymringer og spørsmål er viktige, bør de ikke overskygge den reelle utfordringen: å sikre at alle barn og unge har like muligheter til å delta i den digitale verdenen, uavhengig av sosial eller økonomisk bakgrunn.